9 dirigenter

På Facebook fins det en rekke top 15-listor om førskjelligt, og jeg planlagte å lage en lista om 15 største dirigenter, men klarte kun med 9. Følgende presenteres 9 dirigenter som er alltid interessante og overtygande, selv om alt de har gjort har ikke alltid vært heilt perfekt:

Wilhelm Furtwängler (1886-1954)
Den største representanten i den subjektive og romantiske germaniske skolen. I sitt beste i tyske klassiker, f.eks. i Wagner og Beethoven, men som en stor musiker kan han overraske: hans Ravel er også fint. Han var ikke alltid i sitt mest inspirert i plateinnspillinger, men lyckligvis det finnes en rekke liveinnspillinger.

Anbefalte innspillinger:
Wagner: Tristan ja Isolde (med Kirsten Flagstad). En klassiker blant operainnspillinger, ikke minst fordi Elisabeth Schwarzkopf sang de høyeste lydene Flagstad kunde ikke lenger nå.
Wagner: Nibelungenlied. Furtwängler er uten rivaler når det blir til lange linjer og konsentrasjon.
Innspillinger 1942-1944. Kringkastingsinnspillinger under andra verldenskrig. Innehåller flere perler, f.eks. 4., 5. og 7. sinfonier av Beethoven, 2. pianokonsert av Brahms med Edwin Fischer, en helt galen C-dursinfoni av Schubert, Bruckner's 5.sinfoni og Sinfonia Domestica av Strauss. Innehåller også en serie fra Ravel's Daphnis et Chloe.
Beethoven: 9.sinfoni. Liveinnspillingen fra Bayreuth i 1951 er den definitive nian. Bruckner: 9.sinfoni, Wagner: Tristan ja Isolde-prelud. Særdeles Tristan-preluden er kanskje den mest intensive musikkdokumenten noensinne.
Beethoven: Kaiserkonsert (med Edwin Fischer). Fischer ja Furtwängler har en intuitiv forståelse for hverannen.

Arturo Toscanini (1867-1957). Den største representanten i den objektivistiske partiturtrofaste skolen, som antitese til Furtwängler.

Anbefalte innspillinger:
Beethoven: Sinfonier. Den perfektionistiske Toscanini hade en dårlig sans for akustikk. Innspillingene med NBC-sinfoniorkester er helt uten ekko. Tross det, særdeles sinfonier 1, 3 (Eroica) og 6 (Pastoral) lykkes veldig bra.
Innspillinger med New York filharmoniker (3 cder) representerer Toscanini i sitt beste, også lydteknisk. Rossini og Verdi er i særklasse, Beethoven's syvende bedre enn NBC-versjonen, Wagner konsentrert og Haydn's 101 er en modell av hvordan Haydn måtte spilles og hvordan Szell og alle autentiker har forsøkt å spille.
Elgar: Enigma-variasjoner. Det er selv Toscanini som får dette mest kjende verket i den engelske muchadoaboutnothing-skolen fungere som en riktig musikk.

Otto Klemperer (1885-1973). . En tysk sarkastiker og eksentriker; som dirigent var han en strukturalist og partiturtrofast, selv om hans musisering høres helt førskjelligt enn Toscaninis.

Anbefalte innspillinger:
Bruckner: 4. og 6. sinfonier. Klemperer unngår å understreke romantiske aspekter i Bruckner, men istedet røntgenfotograferer stykkene. Særdeles blåseinstrumentene gir sinn beste innsats, spesiellt oboisten Sidney Sutcliffe. De fineste Bruckner-innspillingene noensinne.
Brahms: Sinfoni no 2. Det er bare Klemperer som kan unngå inntrykken av barnemusikk med den her sinfonien.
Brahms: Violinkonsert (med David Oistrah). Helt majestetisk. En av de største innspillingene av en violinkonsert.
Bach: Matteuspasjon. Hvis du vill ha din Matteuspasjon stor, større blir den ikke. Kanskje ikke den mest "autentiske" i stil, men i atmosfær. Solister er førstklassige med bl.a. Fischer-Dieskau, Pears og Schwarzkopf.
Brahms: En tysk requiem. De attributer som karakteriserer Matteuspasjonen også tilpasser den her.

Bruno Walter (1876-1962). Det høres at han elskede musikk framfor alt.

Anbefalte innspillinger:
Mahler: Sinfonier 1, 2 ja 9. Mahlers venn Walter har en spesiell autoritet i Mahler. Særdeles den niende er kanskje den fineste innspillingen av en sinfoni noensinne. Lydtekniskt også meget bra med fyldig ambiense.
Mahler: Das Lied von der Erde (med Kathleen Ferrier og Julius Patzak). Den definitive versjonen av dette eksotiske verket. Den siste innspillingen til Ferrier, som har en særintensitet og -vibrato. Patzak eg også meget karakteristisk som en erfaren, sliten og hedonistisk tenor. Jascha Horenstein - som har kapitelen sin her - hade rett. Det mest tragiske i dødet er at man ikke lenger kan høre Das Lied von der Erde, og det er akkurat denne platen jeg vil høre som den siste.
Mahler: Kindertotenlieder (med Kathleen Ferrier). Allt som karakteriserer das Lied tilpasser også her.
Brahms: 4.sinfoni. En ideal versjon av denne tunge sinfonien, utført med stor kærlek og tro.
Mozart: Sinfonier no 35-41. Ideale versjoner av Mozzart's sene sinfonier;energiske men med noe fyll også.
Beethoven: Pastoralsinfoni (no 6). Den mest lyriske sinfonien av Beethoven i sin mest idealistiske, vakraste og i sitt godeste.
Schubert: 8. (Den uvullendte) sinfonien. Enn liveinnspilling fra Wien. Tekniskt suboptimal, men som en historisk dokument helt sjockerande med intensiten sin.

Jascha Horenstein (1898-1973). En relativt ukjend dirigent, som unngick de største orkesterene og som ble en kultfigur i 60-tallets England med forskjellige provinsorkester. Nådde en ideal mellom en subjektivistisk romantisk stil og en mer objektivistisk stil. Særdeles tilpasset til Mahler og Bruckner. Har kun noen få "offisiell" plate; de fleste er konsertinnspillinger fra England.

Anbefalte innspillinger:
Mahler: Sinfonia no 7. Den fineste versjonen noensinne; den enigmatiske og problematiske sinfonien som en spennende eventyr.
Mahler: Das Lied von der Erde (med Alfreda Hodgson ja John Mitchinson). Tilmed mer vakker enn Walter's fortolkning men solister er ikke i densamme klasse.
Bruckner: Sinfonier no 5 og 9. Idealfortolkninger for disse sinfonier. Horenstein gjør enn vellykket kompromiss her mellom Klemperer og Furtwänglerin, "Best of the both worlds".
Rahmaninov: Pianokonsertot (med Earl Wild). Den fineste komplettinnspillingen av disse ultraromantiske konserter, som blir riktig musikk á la Brahms. Pianisten gjør en kjempeinnsats selv om han er ikke riktig noen velkjend verldenspianist.

Fritz Reiner (1889-1963). En orkestervirtuos og kolorist, men spesielt en teknisk perfektionist som var meget interessert av innspillingsprosessen og plasserte selv mikrofonene. Hans innspillinger er ofte artistiskt sett aldrig blitt forbedret, selv om han gjorde de første stereoinnspillingene noensinne. Innspillingsteknikken har ikke tatt noen fremskritt siden 50-tallet, det har kun blitt mer utstyr og mer d:er som tegn av digitalisering. Reiner lever!

Anbefalte innspillinger:
R.Strauss: Ein Heldenleben, Also Sprach Zarathustra. Reiner var en Strauss-tolk uten rivaler, og hans Strauss er ikke bare virtuosiskt men også musikalisk. De første kommersielle stereoplattene noensinne, og hvordan slags!
Beethoven: Sinfonier no 1 og 6. Reiner ofte mistar poenget med Beethoven, men den her er nesten ideal med vitalismen og maskulinismen sin.
Debussy: Iberia, Ravel: Rapsodie Espagnole. De beste innspillingene av fransk orkestermusikk noensinne, stemningen er ikke bare idiomatisk men herlig sensuell.
Vienna (Strauss' valser). Valsene av Strauss er faktiskt helt seriøs og riktig musikk, ikke bare salongmusikk som bakgrunn for dans.
Brahms: 1. pianokonsert (med Rubinstein). Kanskje den største innspillingen av en pianokonsert. De begge har en maskulin stil som er helt ideal for Brahms.
Rossini: Vorspiele. Rossinis vorspieler eksploderer og bubbler; det er fyrverkeri.

George Szell (1897-1970). En ungarsk-tsjekkisk presisjonist, som idoliserede Toscanini, begynte treningen av sin Cleveland Orchestra når de andre hadde allerede sluttet med orkesterene sine.

Anbefalte innspillinger:
Brahms: Sinfoni no 3. Kombinert eksaktisism med lyrikk er mulig. Platten har også en fin Dvorak's 8.
Dvorak: Sellokonsertto (med Casals eller Fournier). Dvoraks orkesterbruk er svak og tynn, men Szells Dvorak sterk og fyldig.
Dvorak: Slaviske danser. En av de fineste orkesterplattene noensinne. Dvoraks danser er faktiskt absolutt musikk, og det er umulig or forbedre dette.
Beethoven: Sinfoni no 5. Klart den beste stereoinnspillingen av denne klassiken alle tror seg å kjenne. Innspillingen blir bedre av Concertgebouw-akustikken enn hvad som han vanligvis nådde i den torre Severance Hall i Cleveland. Platten har også en spennende og livlig Sibelius 2.
Mendelssohn: Sinfoni no 4, Sommernattens drøm. Helt transparent stororkesterspill. Det trengs ikke noen annen Mendelssohn-platte.
Schumann: Sinfonier. Szell klargjør orkestreringen og Schumanns melodier vinner av dette.
Haydn: Londonsinfonier no 93-98. Der er slik Haydn måtte spilles, og det er flere som forsøker, f.eks. Brüggen, Hogwood og andre "autentikerne".
Stravinski: Ildfuglen. Oerhørt virtuosisk og atmosfærisk.
Wagner: Operapreluder. Den massive Wagner blir nesten kammermusikk.
Mahler: Sinfonier no 4 og 6. Røntgenfotograferingen hans frigjør disse stykkene fra ekstra-angsten. Den sjette er aldrig blitt mer kompulsiv.

Rudolf Kempe 1910-1976). En etterfølgere av Furtwängler i germanisk romantikk, men med noe ekstrafriskhet og lys som de fleste romantikerne ikke har. Kempe var i sitt beste i Beethoven, Richard Strauss, Brahms og Wagner.

Anbefalte innspillinger:
R.Strauss: Orkestermusiikk, komplett. For folk (flest) som misliker Strauss og tvivler ham som en tom orkestervirtuos. Kempes Strauss er ikke bare musikk men nesten kammermusikk. Statskapelle Dresden spiller med skjønnhet som høyeste verdi, spesielt violinene selv om instrumenttene er sigarrboksnivå.
Beethoven: 3. sinfoni (Eroica). Den fineste Eroica noensinne, de begge versjonene av Kempe. Den med berlinske filharmonikker er fra 1950-tallet og litt langsammere og den andre er med Münchener filharmonikker fra 70-tallet. De begge klarer hvor Furtwängler klarer ikke: å forsterke og forstore den helt fra starten til sluttet men bevare intensiteten hele tiden.
Wagner: Nürnberg Meistersinger: Jeg mangler en sans for opera, men hvis man kan få så mye gledje og lys ut av Wagners partitur, har man en vinnere blant operainnspillingene. Med de fineste sjungerne fra tyske skolen - f. eks. Elisabeth Grümmer, Ferdinand Frantz, Rudolf Schock, Gottlob Frick utgjør en riktig ensemble. Favorittoperainnspillingen min noensinne.

Erich Kleiber (1891-1956)
Kleiber har ikke etterlatt särlig mye plater, men de som finnes bevitner at han var en ekte klassiker i en Toscanini-tradisjon men med noe mer fyldig lydbild i orkestern sin.

Anbefalte innspillinger:
Beethoven: Sinfonier 3, 6 og 7. Kleibers Beethoven er kinetisk men voksen og fyldig. Hans Eroica er ideal, og Pastoral den beste jeg har hørt; den er kinetisk på måte man tilknytter til Kleiber men med en unik rolighet. Syvende er også den beste jeg har hørt, den kombinerer de beste sidene av Toscanini og Klemperer.
Schubert: Sinfoni no 8 (Unvollendete). Det finns en viss desperat følelse med den sinfonien, den faktiskt er bedømt å bli på jorda, den kan ikke gå noenstans.